Æ fikk tell å gå på ski...både opp og ned!

Jepp, det kan være en prestasjon i seg selv skal jeg bare fortelle dere. Å det har det vært i aller høyeste grad for mitt vedkommende!

Æ har stått med ski på bena både i oppover og nedover bakke!!

Av og til har jeg tenkt, nei dette går ikke, æ kommer ikke til overleve dette..eller kjæm ei heilberga fra dette e æ heldig... men æ stod han av.

Flink lærer hadde æ jo også som valgte rolig og enkle løyper, kjørt ført i løssneen på skrå ned hele fjellet for at ho mor ikke sku mist ski gleden i samme farta..all ære tell han som holdt ut tell æ fikk teket på det. Æ e blitt bedre og gleda mæ tell å gå på ski, nettopp fordi æ mestra det bedre.

 

Denne gang hadde æ kortere ski, det hadde nok mye å si. I fjor kom vi oss 50 meter utpå vannet koræ endte opp med å bær skien opp og ned bakken..jadda..ikke særlig imponerende... Men æ antar mye av glede med å stå på ski, å det gjeld ikke bare mæ E at utstyret passer vedkommende og at det e bra utstyr. For korte eller lange ski og stava gjør hele opplevelsen verre for den det gjeld.

 

Påska i dorro va magisk og fin til tross for enorme snømengda. Dette er tatt av annekset, som vanligvis har tilgang til 3 vinduer på høyre side. Nå har vi mulighet til å a vandre direkte på taket, men mister mulighet til lys på rom og toalett. Det samme var på hytta,kompakt snø gjorde det nesten umulig å få luftet og åpnet vinduer. En ny opplevelse for hyttefar selv :)

 

 

Vi voksne har fått egentid med ski, mat og kos med hyttenaboer

da ungan kom va det utelek, aking og skitura og litt innekos som prega hverdagen.

 

Ongan storkosa og storebror satt ute endag og så på at sola forsvant bak fjellet og sa: mamma, tenk på alle dem som ikke får muligheten til å oppleve det æ oppleve nu? Fine tanker fra en fin gutt. Han som alle andre treng avbrekk fra hverdagen mas og forventinger. Han treng pause fra teknologien som tar mye av tiden vi kan bruke sammen. Der oppe e det ikke klokke, ingen stress og ingen støy som forstyrre en fin lek ute i frisk vinterluft.

Det var ingen som ville forlate hytta da sola varmet godt, vindstille og alle hadde funnet roen med hyttelivet. Men det blir nok en tur opp før sneen blir borte også kan vi se tilbake på minner fra ei flott påske for store og små.

 

 

Dorro på sitt beste, både på godt og vondt :)

Jeg lovte dere småglimt fra sommeren på hytta å jeg er visst ikke så god å holde avtaler jeg lager for meg selv. Selvdisiplin er ikke min sterkeste side.
Vel, etter dager og uker med stabilt ustabilt vær. Dvs. regn, snø, regn, enorme mengder med snø for å så å regne bort igjen trengte jeg litt opptur med sol! Det fikk jeg i går og det kjentes deilig ut!
Like deilig er det å drømme seg bort å tenke at det snart blir vår igjen og etter våren kommer den like ustabile sommeren i Lofoten. Men om den blir i nærheten av i fjor, har jeg mye å glede meg over.

Sommeren på hytta ble oppdelt i flere etapper der vi var alene eller med barna.  4 ganger gikk vi opp skogsveien fra Sulis og opp til hytta. I mørket med hodelykter, i øsende varmt regn, i sol, omsvermet med mygg slik at man måtte kle seg slik at ingen dyr fikk tilgang til lyseblå lofothud eller i så bra vær at man ble sur fordi man var nødt til å forlate. Jeg har lært masse på turene oppover, både om meg selv, utstyr og hvordan naturen oppfører seg. Godt skotøy, riktig sekk til riktig kropp og rett lastet, drikke, myggspray og masse tålmodighet og evne til å se det positivet er viktig om man skal ha vettet i behold til man kommer frem :)

Vi lagde nye planer hver gang vi gikk ned for hva vi skulle gripe fatt i når vi returnerte, vi drasset opp maling og beis, gardinstenger, nips, skinn til benker, putetrekk og nye filleryer. Hva gjør man ikke for trivselen?

Vi har i hovedsak jobbet iherdig med annekset., beiset gulvet, vegger og tak, laget karmer til vindu og tilpasset lister. Vi eller var det jeg, liker at ting harmonerer og når han liker dart og tavla skal henge på ene hovedveggen, ja da må man tilpasse resten av interiøret. Jeg lagde små hyller til dartpiler samt litt snaps. Og det triste treskapet ble malt i underberg grønt. Ja dere hørte riktig, å det passet jo også pent til dartbrettet. Ingen ting er tilfeldig! :)

Et prosjekt som kanskje tok litt lenger tid en forventet. Men det kommer ikke av at det var vanskelig å utføre oppgavene. Det kommer av at jeg og kjæresten blir litt ivrige og hele tiden kommer med nye ideer. Eller jeg kommer med ideer og kjæresten kaster seg i oppgavene med iver og engasjement. Til stor glede for han og vinglemor. Han er dyktig den mannen min. På bildet over til høyre startet vi med godt mot å benyttet det fine være til å male ute.. det endte i at vi rømte inn. Klegge koser seg når det er vindstille og sol... På bildet til høyre er skapet kommet opp, karmer er på plass og man begynner å se konturene av det som skal bli benk med oppbevaring av verktøy og utstyr som behøver lagringsplass. Dette blir bra!

 

Siste turen vi hadde opp med beina som fremkomstmiddel var på min bursdag!! Da gikk vi med tre unger opp sent på kvelden, for å nyte en langhelg på fjellet. Det å kunne feire med mine å få sang, kake og pakker på senga er et minne jeg lever lenge på. Nettopp fordi det har jeg aldri opplevd før, tenk å bli slik satt pris på! Frokost ute idet fri og masse innekos gjorde at det hele frister til gjentakelse. Da vi skulle ned var det været som bestemte det meste. For mye vind til å legge ut på tur over vannet i båt. Så vi måtte avvente å gå rundt i stedet. Vi kledde oss godt å fylte sekkene med masse positivitet. Den varte en stund. Ikke bare, bare å motivere tre unger til å gå når de er våte inn til trusa, det blåser sidelengs og det er langt å gå. Men vi klarte det og ser nå på også den turen som et minne. Det er slike ting man husker. Både på godt å vondt. At vi så haukugle og at stien ned inneholdt mengder med blåbær og at det i grunnen var ganske spennende å gå i storm, er slike ting man ser tilbake på når man har blitt tørr å glemt alt det som ikke var bra.

Halleluja!
Jeg har jammen meg slitt med å komme inn på min egen blogg, deriblant få skrevet innlegg.. men endelig gikk det. Ikke vet jeg hva årsaken er, men etter en oppdatering så stod det at jeg ikke var eier av blogg..Javel??
Prosessen var dermed i gang. Var dette et tegn på at ikke bare var bloggen borte, men også mitt tidligere liv som gjenspeiler seg i den borte?var det på tide å starte en ny blogg? Nei jeg ville fortsette å vise at livet mitt har, om enn så komplisert det har blitt, også blitt bedre!
Så her er jeg! :)

Etter forrige innlegg der jeg skulle reise til "køben" har ting hendt,kan man si..Et nytt kapittel i mitt liv om man skal være så poetisk. Jeg er ingen fan av skilt med carpe diem og alt det derre men likevel sier enkelte av disse ordene noe, de forklarer ting som er vanskelig på en slik måte at de gir mening med engang jeg har lest dem.

Det samme gjelder i kjærligheten, man har hatt mangel på mye og når man finner en som snur verden din opp ned. Ja da blir disse "love" og "heart" skiltene ekstra søte og man innser at alle sanger og vers handler om akkurat DEG! Det er som om sangene er skrevet om deg og til deg.. Pussig. Jeg har aldri trodd på det, før jeg står midt i det selv. Det er da man innser hva man har savnet hos en kjæreste. Om enn hvor klisje aktig det høres ut så er det fint å bla videre i livet og ikke bare bli stående på den samme siden.

Nå har jeg gått videre,på en måte, selv om det å plutselig skal skulle stå på egne ben og samtidig innse at ting ble mye verre enn man hadde trodd har vært tøft. Så er det fremdeles lyspunkt hver dag og det er disse jeg skal fokusere på.





Tenkte å ta dere med til et sted jeg ikke visste fantes. Et sted der dagene aldri blir like, men du vet de blir flotte likevel. Et sted der naturen bergtar deg fullstendig på godt og vondt. Et sted jeg gjerne kunne bodd på. Det tiden står stille og data og tv ikke brukes. Jeg skal ta dere med til hytta i Dorro!

Uten min nye bauta i livet hadde jeg ikke hatt dette stedet, Jeg vet ikke hvordan livet blir fremover med dine og mine barn og bosatt på to ulike steder men jeg vil alltid minnes dette stedet med ro i sjela uannsett hvordan utfallet blir.

Her er bildene tatt fra påsken 2016

Da isen ligger tykt på vannet og vi bruker scooter for å komme opp fra sivilisasjonen. over tre grensa ligger paradiset. Kjæresten min sitt paradis. Hans fristed og der jeg ser på hele han at han trives aller best om hans skulle fått velge hvor han ville være. :)

Men så er jo dette stedet rimelig magisk også. Der dyr vi fra Lofoten kun ser i dyrehagen, vandrer forbi hyttevinduet. Å spor etter små og litt større dyr vises tydelig i den kritthvite urørte snøen. 

Stedet følger årstidene og man må ha respekt for været. Om vinteren er det isende kaldt. Det er helt vidunderlig å kunne stå ute på trappen i isende kulde å beskue stjernehimmelen uten noen form for lysforstyrrelser. 

Så kommer våren og scooteren blir stående og vi må bruke bena. Første gang trodde jeg min siste time var kommet. Ny operert og med tung sekk. vel en time i nye omgivelser der man ikke ante hva som skulle komme. men etter å ha gått den noen ganger så blir det bedre og bedre. Det er når mygg, veps, gjørme, regn eller varme irriterer deg mer på turen enn lengden at man innser at det er en fin tur i grunn, vel fremme der det før var snø og is åpenbarer det seg et nytt landskap av klart vann og småfisk. Heretter blir det båt over til paradiset og man får se hytta innpakket i andre farger enn hvitt fra naturen.

Er ørliten intro nå når bloggen er oppe å går igjen så kommer det flere innlegg om
 Dorro, livet , mat og interiør og ting som opptar meg der jeg er nå i livet :)

en dyrisk måned så langt...

Ja der var juni måned... Den har vært helt herlig til nå og med hele 9 dager(ja jeg har talt dem) med strålende sol og masse uvanlige pluss grader! Vi har faktisk vært oppe i hele 30 grader et par dager, og det er jo helt sensajonelt for Lofoten og juni mnd å være! Jeg fryder meg,selv om fargen på leggene fremdeles minner litt om fargen på skummet melk.  Kristihimmelfart tilbringte vi sådan i Raften,i øs pøsende regn, stiv kuling og 6 grader (men det er ferdig traumatisert og fortrengt nå.)

Der benyttet vi sjansen til å farte til en klassevenninne for og snakke litt med lammene der, samt smake på fortreffelig sjokoladekake og sjokolade med barnesikring (men det er en annen historie).

Vi har nå fått bekreftet av våre sønner på snart 2 og 4,5 IKKE blir noen sauebønder!

Han på 4,5 brakk seg av lukten på 5 meters avstand, mens den andre fortvilte over støvler med gjørme på og veldig høy lyd :) Lukte fikk de heller ikke, NEI,ikke! svarte han når første lam nærmet seg.. Nei, da var traktor og sjokolade mer i deres baner.

 Pinse helgen har vi tilbrakt med svigerfamilie på Setermoen. Jepp, du leste riktig, med campingvogn på Bardu camping, ok plass for ungene, med el biler og lekeapparater av ymse kvalitet. Men der er ventet flere hoppeslott fra Thailland!? Jepp, du leste riktig nå også!! Ungene koste seg hele dagen og søndag var vi på POLAR ZOO.. Konge, og det var lurt å forfølge foringsdama rundt, slik at vi fikk sett alle dyrene på et skikkelig vis. Jerv, gaupe,elg,ulv og bjørn var nok dem som gjorde mest intrykk på både små og store. Ulvene lekesloss tett i gjerde og Salt (albino bamsen) ristet vannet av seg etter en dukkert,akkurat der vi stod. Det er nok bare slike dyr som slipper unna med slikt rett i fleisen på meg, for å si det sånn.

Det dyret jeg ikke satt pris på var nok den inngrodde mygga! Den kan altså dra dit peppern gror og enda litt til! Snakker om å suge seg fast,og på mine ben har de nok hatt en heidundrene fest, evt gravøl! Vi snakker slekstreff, jul,påske, vm i skreifiske og amcar treff med mygg på MINE lyseblå ben!!

Jeg stod opp på søndag med kuleramme på bena, tett i tett oppover bena og rundt anklene.. og på min sprettrompe!

Han på fire elsker å telle, og startet ivrig men, måtte ha hjelp da vi hadde passert 72 på den ene benet... Lenge leve Zyrtec,Eurax,Zylocain og Myggstopp.

Nytt år,nye muligheter!

Ja,da var hverdagen tell bake,å man må vel ha en uke før man er i rett sove modus.

For Lillemann er det ikke sikkert det er nok en gang! Han har regjert hele jula så vi har alle gått i en evig trøtt svime,men det har vært en koselig jul uansett! :) Så nå er det bare å undre seg over hva det nye året vil bringe,og hva man skal gjøre med alle kakene som man stod å bakte før jul,der er nemlig masse igjen! Sånn er det når vi ikke er hjemme,bare hos alle andre på besøk, ser ut så jeg må spise alt selv..:)

Satser på litt scrappetid før jeg for fullt setter igang med praksis.Den starter når jeg har fått barnevakt i boks..for 5 uker! Noen som melder seg frivillig?