mandag 27. februar 2017

Dorro på sitt beste, både på godt og vondt :)


Jeg lovte dere småglimt fra sommeren på hytta å jeg er visst ikke så god å holde avtaler jeg lager for meg selv. Selvdisiplin er ikke min sterkeste side.
Vel, etter dager og uker med stabilt ustabilt vær. Dvs. regn, snø, regn, enorme mengder med snø for å så å regne bort igjen trengte jeg litt opptur med sol! Det fikk jeg i går og det kjentes deilig ut!
Like deilig er det å drømme seg bort å tenke at det snart blir vår igjen og etter våren kommer den like ustabile sommeren i Lofoten. Men om den blir i nærheten av i fjor, har jeg mye å glede meg over.

Sommeren på hytta ble oppdelt i flere etapper der vi var alene eller med barna.  4 ganger gikk vi opp skogsveien fra Sulis og opp til hytta. I mørket med hodelykter, i øsende varmt regn, i sol, omsvermet med mygg slik at man måtte kle seg slik at ingen dyr fikk tilgang til lyseblå lofothud eller i så bra vær at man ble sur fordi man var nødt til å forlate. Jeg har lært masse på turene oppover, både om meg selv, utstyr og hvordan naturen oppfører seg. Godt skotøy, riktig sekk til riktig kropp og rett lastet, drikke, myggspray og masse tålmodighet og evne til å se det positivet er viktig om man skal ha vettet i behold til man kommer frem :)
Vi lagde nye planer hver gang vi gikk ned for hva vi skulle gripe fatt i når vi returnerte, vi drasset opp maling og beis, gardinstenger, nips, skinn til benker, putetrekk og nye filleryer. Hva gjør man ikke for trivselen?

Vi har i hovedsak jobbet iherdig med annekset., beiset gulvet, vegger og tak, laget karmer til vindu og tilpasset lister. Vi eller var det jeg, liker at ting harmonerer og når han liker dart og tavla skal henge på ene hovedveggen, ja da må man tilpasse resten av interiøret. Jeg lagde små hyller til dartpiler samt litt snaps. Og det triste treskapet ble malt i underberg grønt. Ja dere hørte riktig, å det passet jo også pent til dartbrettet. Ingen ting er tilfeldig! :)




Et prosjekt som kanskje tok litt lenger tid en forventet. Men det kommer ikke av at det var vanskelig å utføre oppgavene. Det kommer av at jeg og kjæresten blir litt ivrige og hele tiden kommer med nye ideer. Eller jeg kommer med ideer og kjæresten kaster seg i oppgavene med iver og engasjement. Til stor glede for han og vinglemor. Han er dyktig den mannen min. På bildet over til høyre startet vi med godt mot å benyttet det fine være til å male ute.. det endte i at vi rømte inn. Klegge koser seg når det er vindstille og sol... På bildet til høyre er skapet kommet opp, karmer er på plass og man begynner å se konturene av det som skal bli benk med oppbevaring av verktøy og utstyr som behøver lagringsplass. Dette blir bra!
 
Siste turen vi hadde opp med beina som fremkomstmiddel var på min bursdag!! Da gikk vi med tre unger opp sent på kvelden, for å nyte en langhelg på fjellet. Det å kunne feire med mine å få sang, kake og pakker på senga er et minne jeg lever lenge på. Nettopp fordi det har jeg aldri opplevd før, tenk å bli slik satt pris på! Frokost ute idet fri og masse innekos gjorde at det hele frister til gjentakelse. Da vi skulle ned var det været som bestemte det meste. For mye vind til å legge ut på tur over vannet i båt. Så vi måtte avvente å gå rundt i stedet. Vi kledde oss godt å fylte sekkene med masse positivitet. Den varte en stund. Ikke bare, bare å motivere tre unger til å gå når de er våte inn til trusa, det blåser sidelengs og det er langt å gå. Men vi klarte det og ser nå på også den turen som et minne. Det er slike ting man husker. Både på godt å vondt. At vi så haukugle og at stien ned inneholdt mengder med blåbær og at det i grunnen var ganske spennende å gå i storm, er slike ting man ser tilbake på når man har blitt tørr å glemt alt det som ikke var bra.